Hvorfor har du valgt å behandle nettopp dette emnet?
Fordi det finnes de som anser at samfunnets pluralistiske utvikling er uforenlig med Kirkens læreembete og dets fasthet når det gjelder Den katolske kirkes læresetninger. Jeg studerer forholdene mellom den personlige friheten og den såkalte ”sannhetens rett”. Og jeg gir mitt svar. Derfor tror noen at Opus Dei er en institusjon som er talsmann for en ”tilbakevending til fortiden”, når det i stedet er slik at Opus Deis karisma retter seg i nøyaktig motsatt retning. Jeg tar opp dette punktet og plasserer Opus Deis ånd i sammenheng med Det andre Vatikankonsils læresetning om religionsfriheten og statens sekulære vesen.
Hvorfor er det vanskelig å forstå at Opus Deis medlemmer har full autonomi?
Fordi det i visse miljøer råder en mentalitet som bygger på en klerikal innstilling som vegrer seg mot å forstå at personer som prøver å leve opp til et felles åndelig ideal samtidig beholder sin frihet og sitt personlige ansvar.
Ifølge denne innstillingen skal katolikker ikke bare i trosspørsmål, men også i mange samfunnsmessige og politiske saker være underlagt bestemmelsene til sine kirkelig overordnede. Denne synsmåten tilhører presteskapet og ordensfolk – og den er legitim for deres plass i Kirken. Den bør derimot ikke anvendes på vanlige kristne. For å forstå hvordan Opus Deis medlemmer handler, er det nok å huske at de er vanlige kristne som alle andre.
Det finnes de som kaller en del kristne holdninger for ”fundamentalistiske”?
I det tredje kapitlet i boken min spør jeg hvilke konsekvenser det får i det praktiske liv når vi sier ”de kristne må handle med fullt ansvar i politikk og samfunn, de må respektere den verdslige ordningens legitime autonomi, og samtidig med trofasthet og i lydighet holde seg til det Kirken i disse spørsmål sier er forpliktende lære for den kristne samvittighet.”
Etter min mening er en ”fundamentalist” eller ”integralist” en person som sier at staten i stedet for å begrense seg til å fremme orden og et rettferdig samliv mellom mennesker, skulle ved lover tvinge frem en rigid moralsk og religiøs lære. De fundamentalistiske holdninger skiller ikke mellom det politiske nivået og den religiøse sannhets integritet, disse holdninger forstår ikke den sekulære stats ide – som er en lekmannsstat, det vil si nøytral fra den konfesjonelle synsvinkel, og derfor ikke ”laicistisk” (sekularistisk) – og de forstår heller ikke Kirkens ide, den som i våre dager selv forsvarer den politiske makts sekulære og lekmannspregede karakter.
Dette er i våre dager av spesiell interesse, siden vi står overfor utfordringen fra islam og den muslimske statsoppfatning, som heller i integralistisk retning. I denne sammenheng, og nettopp for å oppnå en vellykket integrering av de muslimske innvandrerne, er det vår oppgave å forsvare de kristne røttene til det moderne sekulære samfunn, noe som tidligere verken de kristne eller Kirken selv var klar over. Veien til erkjennelse av disse røttene har vært en lang og slitsom prosess som jeg analyserer i boken.
Hva representerer Opus Deis ånd i denne sammenhengen?
Innen denne prosessen representerer Opus Deis ånd, slik den har blitt formidlet til oss gjennom dets grunnlegger, et element som innebærer stimulans og oppmuntring til denne ”kristne sekularitet”. Den er bare mulig innen et samfunn der de gjensidige kravene til sannhet og frihet respekteres. Det peker på en verden der Kristi frelsende sannhet åndelig beriker det menneskelige samfunnet og de verdslige strukturene, ikke ”ovenfra” ved politiske tvangsmidler, men snarere ”nedenfra”, ved en levd enhet mellom tro og daglig arbeid. De kristnes helhetlige liv oppleves da som et møte med Gud, og de forstår å leve det vanlige livet i frihet og personlig ansvar, og deltar dermed i Kristi prestelige oppdrag.
Martin Rhonheimer: Verwandlung der Welt. Zur Aktualität des Opus Dei. Adamas Verlag, Köln 2006, 174 sider. ISBN 3 937626 04 2