Å arbeide stillferdig og ikke flykte fra virkeligheten

Å være kristen betyr å være realistisk og ikke flykte inn i utopier, å leve her og nå med dagens spørsmål. Artikkelen for Paulusårets fjerde måned er en kommentar til 2 Tess 3,12.

Paulus skriver i sitt andre brev til Tessalonikerne: Disse pålegger vi og oppfordrer innstendig i vår Herre Jesus Kristus, at de fører et stillferdig og arbeidsomt liv, så de kan leve av hva de selv har tjent. (3,12)

Det var ikke noe ”dolce far niente” (den lykkelige uvirksomhet, o.a.) men ufordøyd trosinnsikt som hadde ført noen kristne i Tessaloniki til at de – som apostelen tidligere forarget hadde konstatert – ”lever et uordnet liv, som ingenting bestiller, samtidig som de er opptatt av alt.” Deres enkle resonnement var: hvorfor skal man plage seg med verdslige ting, når Herrens gjenkomst er nært forestående?

Paulus bruker ikke teologi for å forklare den fundamentale misforståelsen. I stedet bruker han et drastisk argument: ”Den som ikke vil arbeide får heller ikke spise.” Realisme og sunn fornuft er alltid det beste botemiddel mot naive drømmeres feilaktige logikk.

Å være kristen betyr å være realistisk og ikke flykte inn i utopier, å leve her og nå med dagens spørsmål. Arbeidet i sine forskjellige former er derfor den beste måten å holde seg a jour med virkeligheten. Sett fra troens perspektiv har arbeidet sammenheng med det oppdrag som begynte da Skaperen dannet mennesket i sitt bilde, for at det skulle ”fylle jorden og legge den under seg”, som det står i Genesis (Første Mosebok), Bibelens første bok. Det å arbeide er å delta i skaperverket og også i Kristi frelsesverk.

Den som streber etter å utføre sitt arbeid til Guds ære, vil dessuten – som følge av denne innstillingen – arbeide godt, samvittighetsfullt og kompetent.

av Josef Arquer